Valpekullet

Valpekullet

 

Forfatter: Ulrikke Tunby

Kapittel 1:Valpen

1…2…3…4…5…6…7 sekundene gikk. Skulle det ikke skje snart. Jeg gikk bort til mamma.

-        Kommer de snart?

-        Tja. Det kan ta litt tid. Du kan jo gå ut og finne på noe så sender jeg en melding når fødselen er under veis.

Jeg svarer med et surt blikk. Men går og kler på meg.

 Når jeg er ferdig tar jeg mobilen og ringer Nora og spør om ho vill finne på noe, vi blir enige om og møtes på skolen. Jeg tar sykkelen og sykler bort.

Nora har akkurat kommet. Hun står i et hjørne med et ganske så fortvilet ansikts utrykk og jeg spør hva det var.

Hun sa hun hadde sett på nyhetene like før hun kom og det var en sak hun syntes var litt skummel. Hun fortalte om hva som hadde skjedd og jeg ble egentlig litt redd selv.

Vi gikk og satte fra oss syklene våre.

Det ble plutselig mistenkelig stille og Nora var blitt likblek i huden. Hun begynte og stamme og pekte mot en stor svart, kasse bil. Vi begynte å løpe. Men det var nytteløst.

Det har kommet en øy og mektig mann ut av bilen nå, han så på oss og begynte og løpe etter oss. Vi skrek og løp det forteste vi kunne, det nærmeste huset var Noras, så vi løp dit.

Hun hadde vært alene hjemme. Vi løp til døra. Den var låst. Vi løper videre.

Endelig det er et åpent vindu. Vi klatrer inn og begynner og lete etter mobilen hennes, men den er ikke og finne noen steder.

-Hvor er da?

- jeg vet ikke, men jeg har min i lomme. Jeg tar hendene i lomma og. Det er for sent han står i yttergangen.

- løp opp Nora, vi må hjemme oss.

Vi løper så fort vi kan opp og ser etter noen steder og hjemme oss.

Nå står han i gangen rett ovenfor oss med en sprøyte nei faktisk to. vi skriker.

Det siste vi for med oss før vi sovner er at han tar en sekk over hodene våre.

Kapittel 2: Stedet

Det er mørkt og stille der jeg ligger. Jeg vet ikke helt hvor jeg er, jeg vet heller ikke hvor Nora er.

 Det føles som en evighet. At jeg har ventet på og kunne se igjen. Men nå, nå ser jeg skikkelsen til Nora. Det er ikke bare hennes men det er kanskje 30 andre der. I et knøttlite rom.

 Det som skjer vill jeg aldri glemme, det vet jeg. Nora beveget seg, hun ser på meg og sier at det lukter vondt, jeg kjenner lukten selv. Og med et grøsser det ned over ryggen min. skikkelsene er døde, de ligger der ubevegelige det verste er at det bare er barn. Barn på min og Noras alder. Noen er blodige, mens på andre er tørket bort.

 En person jeg legger ekstra merke til er ei jente. Hun har lyst blånt hår med en spenne i. Hun ligger under noen andre. Men hun ser ikke død ut. Jeg dytter bort de andre kroppene og tar i kinnende hennes, hun er kald og myk. Hun kan ikke være død, det vet jeg og dytter borti henne. 

-au. Det der gjorde faktisk vondt.

- jeg viste det, du er ikke død.

- nei men viss ikke du og ho dere venninna de ikke spiller med er snart alle tre døde.

Jeg blir stille men dytter borti Nora og ber ho spille død. Hun legger seg ned og spiller. Ho ser faktisk veldig livløs ut. Jeg forsøker å gjøre meg så usyngelig som mulig og bestemmer meg for å gjemme meg under noen andre. Jeg tenkte på at dette er jo helt likt som film eller CSI.

Døra blir smelt opp og en mann kommer inn. Det er en annen en han som tok oss. Han bærer på en gutt, og bak han kommer han som tok oss, han bar ei jente. De var ikke døde. Det kunne man se. De hadde mørkt hår begge to. de var nokk søsken. Jeg lukket øynene helt og sovnet.

Jeg hadde kanskje sovet i tre timer da det smalt. Jeg åpnet øynene og så bort mot der Nora lå. Eller mer nøyaktig: hadde ligget, hun var borte.

    

                         Kapittel 3: politiet

-        Kommer ikke Mina hjem snart. Nå har jeg ringt hun fem ganger, hun pleier jo å ta telefonen, bør vi bekymre oss.

-        Nei. Ho er jo snart elleve. Vi kan vente litt til. Så får ho en overraskelse når ho kommer hjem.

Tiden gikk minutt etter minutt. Time etter time.

-        Nå ringer jeg moren til Nora. Det kan henne ho er det.

Telefonsamtalen endte uten svar. Verken Noras eller Minas mor visste hvor de var.

Desperate ringer de til politiet som sier at det er kommet mange sånne saker i det siste. De sa også at de ikke kunne begynne å lete etter jentene før det var gått 24 timer og de hadde bare vert borte i 10 timer. Men saken skulle prioriteres så fort det var gått 24 timer.

            Klokken var passert 12, det var middnatt og halve tiden var gått.           Beate satt i sofaen og så på gamle dvd-er fra når Mina var liten. Hun viste ikke om hun ville se datteren igjen. Hun var redd og stresset, hun viste ikke hvor hun var. Er hun hos en venn eller er hun kidnappet. Lever hun eller er hun død. Det var spørsmål som gikk igjen. Hele tiden ble tårene presset mot øynene hennes. Men hundene kom trippende og begynte å slikke henne. Den yngste valpen la seg i fanget hennes.

Hun viste nå at viss Mina var i live ville hun velge navn på hunden, vertfall den ene. men denne ene valpen måtte hun bare kalle Mina, da følte hun seg trygg. Da hadde hun en skjønn jente hun kunne passe på. Som ville trøste henne viss hun var lei seg. Når tårene presset mot øynene.

Kapittel 4: døden

Hvor er Nora? Var det et skudd og i så fall, var det hun som var blitt skutt. Bare ikke si det. Hun kunne ikke være død. Hun var bare 10 år. Hun hadde ikke engang rukket å fylle elleve. Dagen var jo så nære nå, det var jo den 25. April. Det var da hun endelig skulle fylle år. Jeg hadde til og med ordnet gave. Hun skulle få den ene valpen, den skulle hun kalle Nusse. Den hunden skulle hun pakke inn og knyte en sløyfe på, et rosa bånd.

Jeg klarte snart ikke mer tårene begynte og presse på øynene. Det var så rart. Hun, Nora kunne ikke være død. Det var ikke sant at min beste venninne kanskje var skutt. At hun var drept av noen idioter som ikke hadde peiling på at det ville såre de andre som kjente personene som var døde.

Døren gikk opp. Jeg åpnet øynene såvitt Så jeg så hva som skjedde. Jenta og gutten begynte å hyle og skrike, de var så redde.  Nora var der og men hun var ubevegelig. Hun lå helt stille med et blodig sår over hjertet. Nå viste jeg det.

NORA VAR DØD!

Barna ble ført ut og nå visste jeg hva jeg måtte gjøre. Jeg dyltet borti jenta.

-        Vi må stikke av, nå.

-        Nei. Er du gal eller det er for farlig. Vi kommer til å bli drept.

-         Vi må ta sjansen. Vi kommer til å sulte i hjel viss vi blir her uansett.

-        Ok da. Hva er planen da?

-        Når de andre blir tatt hit igjen tror de at alle er døde og låser nok ikke døra.

Etter å ha ventet i ca. 10 minutter kom de inn med barna på slep. De gikk inn og ut på et sekund. Og vi gjorde oss klare til å løpe.

-        Nå.

Vi løp så fort beina kunne bere oss og møtte en stor glassport som aldri endte

-        Hva gjør vi?

-        Vi må lete etter en pistol så vi kan skyte ned døra.

           Vi gikk rundt i korridorene og lette og lette etter pistolen, men isteden fant vi en nødutgang som vi klarte å snike oss inn i den førte oss rett til en åpen slette.

-        Hva i alle dager gjør vi nå?

-        Eh. Jeg tror vi burde løpe så fort som mulig så vi kanskje ikke blir skutt.

-        Ja. Det er en god ide.

Vi begynte å løpe. Nå var vi kanskje 1 km unna. Vi nærmet oss en skog Da vi hørte skudd. Vi så bak oss og der, der stod han rett foran oss med en pistol eller et annet skyte våpen.

-        Dukk!!

Skuddet kom i en rasende fart mot oss. I siste sekund hoppet vi ned og kulen traff et tre.

Kapittel 5: timen

Endelig, nå kan politiet begynne. Tenkte Beate. Telefonen ringte. Det var politiet eller de sa det var politiet men det kunne ikke ha hvert de. Det var nok noen gutter som tullet. Hun la på og fant frem en bok hun begynte å lese:

Nattens dag

Liket ble funnet den 24.05.11. det var et barn, ei jente hun hadde så vitt fylt elleve. Jenta var skutt i brystet og i panna.

Beate så for seg hennes lille Mina ligge død i et hus, et ukjent hus som kanskje var falle ferdig.

Hun smalt igjen boka og bestemte seg. Viss Mina er død eller politiet ikke fant henne skulle hun ta sitt eget liv. Hun la klar kniven og begynte å slippe den. Den ble skarpere og skarpere. Hun la ned kniven. Hun klarte ikke gjøre det, og stikke kniven inn i kroppen sin.

Hun ble plutselig helt stiv. Det var som om det var noen andre en henne der. Noen som ikke kom til å forsvinne med det første. Kniven sklei ut av hånden hennes og ned på benken.

 Hun så bak seg og der, der stod han. Mannen fra drømmen hennes. Med en svak stemme sier mannen noe. Han sier at nå, nå er det gjort jenta er død.

-        Mina kan ikke være død. Det er ikke mulig.

-        Jo. Hun ble skutt med ei annen jente rett ved.

Det var alt han sa, også gikk han.

Kapittel 6:skuddet

Vi løper så fort vi kan.

-        Telefonen.

-        Vilken telefon?

Jeg stikker hendene i lomma og begynner og grave etter den. Men den er ikke der. Vi løper videre.

Det smeller igjen. Enda nærmere. Jenta skrek av redsel. Vi visste begge at vi helt sikkert vil dø. Men det var jo håp.

De hadde sluttet å løpe etter oss, vi visste at nå nærmet vi oss slutten. Skogen hadde akkurat tatt slutt. Og vi så at vi nærmet oss noen hus nå. Men de så ubebodde ut. 

Vi stod utenfor et av husene nå.

Vi gikk inn og så etter noe mat. Vi var både sultne og trøtte. Men det var helt tomt. Vi visste ikke hva vi skulle gjøre. Vi bestemte oss for og finne en seng eller noe og sove på og i morgen skulle vi finne mat og gå videre for og finne ut hvor vi var.

Morgenen var kommet så fort men jeg så at viss vi ikke begynte å lete etter mat ville begge sulte ihjel. Vi begynte å gå men det var for sent jenta falt sammen og sluttet og puste det siste hun sa var at viss jeg overlevde skulle jeg si til foreldrene at hun elsket dem og at hun helst skulle kunne sagt det selv.

Jeg klarte ikke lavere nå, jeg måtte jeg virkelig gråte. tårene rant ned fra øynene. Jeg hadde mistet to av mine venner. Og viss jeg ikke hadde spurt Nora om vi skulle leke ville hun kanskje fortsatt levd. Og viss vi ikke hadde sovnet så fort kunne vi se mer etter mat og kanskje vi hadde funnet noe.

Jeg visste at viss jeg ble liggende mye lenger ville jeg også død. Og jeg begynte å gå videre. Men jeg angret så mye. Jeg måtte bare gjøre det rette og det var og i det minste grave ned liket hennes. Jeg visste og at viss jeg kanskje fant lit mat først kunne jeg kanskje ha krefter nok til og gjøre det ordentlig.

Kapittel 7: hatet

Beate satt i sofaen hun hadde nettopp fått vite at datteren var skutt. Og var død. Hun skrev brev og sa at hun skulle ta sitt eget liv og fant frem kniven.  Hun tokk den i hånden og skulle til og presse den inn i kroppen sin ide telefonen ringte. Det var politiet som ringte de sa at de hadde funnet ut hvem som stod bak kidnappingen men jenta var ikke funnet. Det var en gruppe med utendlendere som prøvde å drepe alle barna i byen. Beate kjente hatet som spredte seg i kroppen og hvordan kunne noen gjøre noe så forferdelig. Hun la fra seg kniven og visste ikke hva hun skulle gjøre lenger hva skulle hun si eller føle.

Hun ringte mannen og sa alt som hadde skjedd han kom løpende inn døra nesten med engang etter. De satt i sofaen og snakket, Beate la også til at politiet ikke hadde funnet hun. Men hun turte ikke si at det hadde hvert en annen man der bare noen timer i forveien. Hundene kom og la seg hos dem og det ble stille en stund. Men så begynte en av hundene å bjeffe. Og løp mot døra. Like etter kom de andre hundene. Det stod en man der. Rett utenfor døra. Han stod og banket på. Beate og Knut gikk til døra og åpnet. Det var en politibetjent som var kommet med noen bilder av ei jente han spurte om det var Mina men det var det ikke. Det tokk ikke lang tid før han gikk igjen. Og det ble like taust som det hadde vert like før han kom.  Ingen hadde noe og si men det var ikke nødvendig begge tenkte på det samme. De var begge redde for datteren deres.

Kapittel 8: mysteriet

Jeg visste ikke hva jeg skulle spise det var jo bare bær og noen blader der. Jeg gikk videre og tenkte at viss jeg fant en bebodd plass der det var en telefon var jeg reddet. Men nei.  Jeg klarte ikke tenke klart lenger men jeg visste at jeg kunne vell ikke vert så langt fra byen. Så jeg begynte og gå videre. Jeg så ikke helt hva det var men det var noe eller noen der. Jeg begynte å løpe og der, der var hun moren til Nora var der det var hennes hage hennes hus og hennes skjel. Jeg begynte og spurte. Jeg visste at viss jeg kom meg dit ville jeg få mat og da kunne sagt alt om hva som hadde skjedd. Der stod hun jeg begynte å skrike og hyle, hun så mot meg og tokk frem en pistol som hun pekte mot meg. Hun skjøtt og jeg ble truffet.

Det hele hadde egentlig aldri skjedd. Jeg ble aldri skutt jeg lå hjemme i sengen helt trygg.  Jeg hadde hat mareritt helt siden det skjedde. Begravelsen til Nora var i morgen. Og jeg hadde funnet et hus der jeg fikk mat og de ringte moren min etter noen timer. så alt ordnet seg tilslutt. Ja nesten alt vertfall. Jeg kunne ønske Nora levde fortsatt. Og jenta som døde fant jeg også ut hva het hun het Kamilla. Og moren var så taknemlig for at jeg hadde sagt hva som skjedde.

Slutt