Jeg satt bare og ventet på at telefonen skulle ringe, men det skjedde ikke. Jeg jobbet overtid i dag. Jeg skrudde på dataen. Så kikket jeg ut av vinduet. Det var mørkt ute og månen var halv. Plutselig så jeg en mørk skikkelse løpe forbi. En bil stoppet, og skikkelsen gikk kjapt inn i bilen. De satt på lyset i bilen. Da så jeg noe. Det satt en jente bak i bilen. Hun var helt hvit i huden, og hadde helt mørkt hår. Hun var vakker. Det var for mørkt at jeg kunne se henne ordentlig. Motoren på bilen startet de slukket lyset i bilen, og kjørte. Nå ringte telefonen. Jeg tok den.
-Hallo, er det Maja jeg snakker med? spurte stemmen i telefonen. Det var en dame, hun hørtes både trist og redd ut på samme tid.
-Ja, er det noe jeg kan hjelpe deg med?
Hun trakk pusten dypt før hun fortsatte.
***
Forresten, jeg heter Maja. Jeg er 25 år gammel, og er på en måte en politi-detektiv. Jeg har jobbet med det i 4 år. Jeg har ikke kjæreste eller barn. Jeg har heller ingen dyr, for jeg er for opptatt av jobben min. Jeg bor i en liten nyoppusset leilighet i Tønsberg.
***
Så fortsatte hun.
-Datteren min, Alice, var hos en venninne. Da hun skulle dra hjem..
Hun trakk pusten enda en gang.
-Alice kom aldri hjem, vi vet ikke hvor hun er, og det kan hende at hun ikke kommer hjem i det hele tatt.
-Ok, ta det med ro. Hvordan ser datteren deres ut?
-Hun har ganske mørk hår, og brune øyne. Huden hennes er veldig lys, nesten hvit.
Oi… Jenta jeg hadde sett bilen for bare noen minutter siden var helt lik som damen i telefonen hadde beskrevet.
-Ehm… Hva heter du og mannen din?
-Å, glemte jeg å si det. Jeg heter Kristine Sandøy, og mannen min heter Jonas Sandøy.
-Så datteren deres heter Alice Sandøy?
-Ja.
-Kan dere komme bort til mitt kontor med det samme?
-Ja, hva er adressen?
-Alvheimveien 103, å ta med et bilde.
-Ja, ha det.
Samtalen ble brutt. Jeg la telefonen på plass. Jeg satt og tenkte over alt Kristine hadde sagt. Jeg gikk ut døra og ut på gata. Mennene hadde selvfølgelig dratt, men jeg måtte bare sjekke for sikkerhetens skyld. Gata var mørk, og ingen lyder var å høre. Jeg gikk inn på kontoret mitt igjen. Jeg søkte på Kristine og Jonas Sandøy på nettet. Det kom opp noen bilder av dem. Moren lignet på jenta (som mest sannsynlig var Alice). Faren var veldig lys i huden akkurat som Alice. Etter noen minutter banket det på døra.
-Kom inn, sa jeg.
Det kom to stykker inn. En dame og en mann.
-Hei Jonas Sandøy, sa mannen.
Jeg tok den.
-Hei, Maja Andersen, bare sett dere ned.
De satt seg ned på to stoler som stod foran skrivebordet mitt. Kristine satt med en liten veske på fanget. Hun tok opp et bilde fra veska.
-Her er bildet av Alice, sa Kristine og satt bildet på skrivebordet mitt.
Hvordan skulle si at jeg hadde sett Alice i den bilen? Jeg bare sier det.
-Ehm… Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare dette, men jeg liksom sett Alice i en bil. Rett før dere ringte så jeg henne bak i en bil. Det var tydeligvis to menn som har kidnappa hun.
Begge foreldrene satt og så på meg med store øyne.
-Da vet vi at hun er i live, sa Jonas litt oppmuntrende etter en stund.
Vi snakket sammen om hvordan vi skulle løse saken, og hvor hun kunne blitt kidnappa.
Dagen etter dro jeg til Alices venninne, som hun hadde vært hos dagen før. Noen i politiet var ute å så etter Alice og spor. Jeg spurte hun noen spørsmål, og sa hun burde være litt forsiktig når hun gikk alene hjem fra skolen, osv. Jeg kjørte tilbake til kontoret mitt, i den beige golfen min. På skrivebordet mitt lå det en lapp. Jeg åpnet den og leste hva det sto på den. «Vil dere ha Alice tilbake? Møt oss på denne adressen: Neievedroj 83.» Jeg hadde aldri hørt om den adressen. Jeg skrudde på dataen og søkte på adressen. Det sto «Adressen finnes ikke i Norge eller i andre land i verden.» Det er jo egentlig litt rart at de oppgir adressen. Da kan vi jo bare ta dem når vi kommer for å møte dem. Men adressen de har gitt oss er jo ikke noe adresse i det hele tatt. Akkurat da ringte telefonen.
-Hei, dette er Maja, sa jeg
-Ja, hei, dette er Morten. Morten var en av politibetjentene.
-Nå er venninnen til Alice, Sofie også kidnappa. Vi fant jakka hennes utenfor politistasjonen. Vi ser etter fingeravtrykk nå.
-Når fant dere jakka?
-Mellom klokka 20.30 og 21.00. Hvordan det?
-Jo, du skjønner det at, jeg fikk en lapp om at vi skulle møte de som har kidnappa Alice i Neievedroj 83, men det er ingen adresse som heter det i Norge eller andre steder i verden. Hvordan skal vi finne ut adressen da?
-Det må nok være en kode.
-Ja, jeg fortsetter å undersøke. Så la jeg på.
Jeg dro hjem. Jeg la lappen på spisebordet mitt. Jeg lagde meg et ostesmørbrød, og satt meg ned på spisebordet. Jeg leste lappen. Nå så jeg koden! Den var skrevet feil vei. Jeg ringte Morten med en gang. Det tok ikke lang tid før han tok den.
-Hei, det er Maja. Kan jeg komme bort nå?
-Ja, bare kom.
Jeg la på. Jeg tok lappen med meg, tok på meg jakka og skoa, og gikk med bestemte skritt ut døra, og bort til bilen min. Jeg satt meg inn, og tråkket pedalen til den ikke gikk mer ned. Jeg kjørte fortere enn fartsgrensa, men det gjorde ikke noe. Jeg kjørte forbi alle bilene. De tutet på meg, men det var ikke så viktig. Jeg svingte inn på den private parkeringsplassen min, stoppet bilen og gikk ut, og inn døra på politistasjonen. Da jeg kom inn stod Morten og venta på meg. Jeg gikk bort til ham.
-Hei, her, sa jeg og strakte ut lappen med adressen til ham.
Han tok den og så på den.
-Ja, hva er koden?
-De har skrevet adressen feil vei. Vi må dra til adressen nå.
-Ja, kan du si adressen til meg? Jeg skal skrive den opp, men jeg skal skrive den rett vei, da.
-Jeg gir lappen til Simen og Brian, så kan de dra.
-Ja, vi kan jo dra vi og.
-Ja, vi kan dra nå med det samme.
Han gikk bort til et kontor. Han banket på og gikk inn. Jeg stod og ventet i nesten fem minutter før han kom ut igjen.
-De drar nå, så vi kan dra.
-Ok.
Vi gikk ut av politistasjonen. Vi satt oss inn i bilen. Jeg skrudde på GPS-en og søkte på Jordeveien 38. Det var i Larvik, så det var litt å kjøre. Jeg skrudde på radioen så det skulle bli litt mer stemning. Det var stille, og ingen av oss sa noe før vi var fremme. Det tok litt over en halv time å kjøre dit. Da vi kom fram, var allerede Simen og Brian fremme. Politibilen stod der med blinkene blå lys. Vi gikk inn i huset. Politibetjentene stod der.
-Har dere funnet barna eller mennene? spurte jeg.
-Nei, vi kom akkurat og har ikke rukket å undersøke noe enda.
Jeg begynte å gå innover i huse. Det så ganske gammelt ut, og masse var slitt og ødelagt der. Det så ikke ut som et beboende hus for å si det sånn. Jeg gikk ned en trapp, som førte til kjelleren. Det knirket veldig i trappetrinna. Det var fem dører der. Jeg gikk inn. Det var et helt tomt rom. Det var helt hvitt, og så ut som det hadde vært noen der bare for noen minutter siden, fordi de var helt ferske fotspor. Jeg gikk inn i rommet. Veggene var av mur. Det lignet på et lydtett rom. Jeg gikk ut, og lukket døra. Da jeg hadde sjekket alle rommene gikk jeg opp trappa igjen. Alle stod bare og så på meg når jeg kom opp.
-Fant dere noe? spurte jeg.
-Nei, svarte de nesten i kor.
-Ikke jeg heller, eller jo forresten, jeg fant noen spor i et rom. De så helt ferske ut, og jeg tror de har dratt et annet sted.
Alle løp ut samtidig. Akkurat da vi kom ut døra kjørte en bil ut garasjen, og ut på veien i full fart. Det var bilen jeg hadde sett den natta!
-Det er den bilen! ropte jeg.
Jeg og Morten satt oss inn i min bil, mens Brian og Simen satt seg inn i dems bil. Jeg kjørte så fort jeg aldri hadde kjørt før, selv om dette ikke var en motorvei. Nå var jeg bare noen meter bak dem. Jeg kjørte inn i sida av bilen dems, og lukte opp vinduet, og ropte:- Stopp bilen!
Jeg famlet nedi lommen etter lappen der jeg beviste at jeg var en politi-detektiv. Jeg strakte det ut mot vinduet til den andre bilen. De så det og senket farten litt etter litt, helt til de stod helt stille. Jeg hadde også stoppet bilen, og jeg gikk ut av den. Jeg gikk bort til den sorte bilen, og lukte opp bagasjedøra. Der satt jentene bundet med tau på føttene, armene og rundt munnen. Brian, Morten og Simen gikk bort til dørene der mennene satt, og tok på håndjern, og satt begge to i politibilen.
Jentene så livredde ut, men redselen forsvant fort da jeg lukte opp bagasjedøra. Jeg fikk jentene fri, og måtte kjøre dem til sykehuset for å sjekke om de hadde fått noen skader, men det hadde de ikke. Så ringte jeg foreldrene og sa de var i trygge hender, og at de skulle måte meg og jentene på politistasjonen.
***
Nå er det lenge siden det har skjedd mye her i Tønsberg. Jentene går på skolen igjen, og har det bra med foreldrene. Mennene har vi satt i fengsel for to år. Selv om det ikke er koselig med kidnapping, er det ganske spennende for meg som er en politi-detektiv.
Pernille: – Stokkekast er å kaste en stokk så langt så mulig.
Emily: – Det er sånn at man kaster steiner inntil et område og det er om å gjøre å få flest steiner innenfor området.- Var det vanskelig å hogge med øks?
Kristian: - Ja det er slik:
Så må vi rope høyere!
Så må vi rope høyere!
Verdens beste Mosserød!
Vi sluttet dagen med at alle syklet den tunge veien hjem. Når vi var fremme tok vi av oss vikingdraktene og dro hjem for denne dagen.
