Tror du på spøkelser?
Tror du på gjenferd i gyngestoler og monstre under senga?
Tror du på kjettinger som rasler om natten?
Vel, det gjør i hvert fall ikke jeg… Sofie Schrøder.
Som du skjønner heter jeg Sofie Schrøder. Jeg er 13år gammel og bor i Halden. Og er IKKE overtroisk i det hele tatt! Nesten alle tror på gjenferd og sånn, men det gjør ikke jeg. Jeg synes alle som tror på sånt er pyser, for nesten alle som tror på det er redde for det. Jeg er ikke redd for å gå inn i mørke hus eller noe skummelt. I dag skal jeg begynne på den nye skolen som er i Halden. Jeg har akkurat flyttet til Halden fra Oslo. Jeg har egentlig flyttet 4ganger før, men denne gangen gruer og gleder jeg meg ekstra mye. Fordi, Halden, er jo kjent som ”Spøkelsesbyen”. Ikke på grunn av at jeg er redd for å dra dit, men at kanskje alle prater om at det er sant og hva det egentlig betyr. Men nå er jeg på vei til den nye skolen min. Jeg satt og tenkte på alt.
-Nå må du gå, lille venn, sa mamma forsiktig til meg.
-Hva? Oia, ja, sa jeg som om jeg hadde hørt alt hun sa. Så tok jeg av meg beltet og gikk sakte ut av bilen. Så dro jeg på meg sekken, mens jeg så meg rundt.
-Ha det lille venn, det kommer nok til å gå kjempe bra lille venn, sa mamma mens hun kysset meg på pannen.
-Ha det mamma.
Jeg gikk sakte mot inngangsdøra å så meg rundt, så fikk jeg øye på en kjempe kjekk gutt som sto og lo borte på parkeringsplassen. Jeg har aldri vært så veldig populær på noen av de andre skolene jeg har gått på før. I mens jeg gikk sakte inn døra, fikk jeg det samme blikket jeg alltid får når jeg kommer inn døra. Plutselig kommer en jente bort til meg og sier:
-Heeei! Hvem er du a`? Er du ny her eller? Å, jeg avskyr nye elever! De er bare så teite og rare, helt til de skjønner at de må få bedre klesstil får og være med meg og de andre. sa, den overlegene jenta til meg.
-Eh, kunne du ikke bare begynne med et hei? Eh, ja jeg er ny her ja. Hva heter du? Spurte jeg nervøst til henne.
-Nei, jeg begynner aldri med et «hei» dumma. Men jeg heter Lovise, hva heter du da, nye elev?
-Jeg heter Sofie, men kan du følge meg til klasserommet, vær så snill?
-Samma det, men okei. Så gikk vi gjennom den lange, trange gangen.
Jeg pleier som vanligvis ikke å prate så mye. Jeg pleier å være en einstøing, som i hvert fall alle pleide å kalle meg. Og alle på de andre gamle skolene sa at jeg hadde så utrolig dårlig klesstil. Men, jeg liker hvordan jeg kler meg på.
-Sånn her er det. Sa hun brått, så gikk vi inn i klasserommet. Det er en ny elev her, lærer!
Så snudde læreren seg og sa de samme kjedelige ordene til meg som vanlig. Velkommen, velkommen, velkommen og alt det. Men var alltid raskt ferdig med velkomsten og begynner rett på timene. Og de første timene var ALLTID så trege. Men når andre time skulle starte hadde vi ha kjemi ble jeg ropt opp sammen med en som het Lukas, han satte seg ved siden av meg. Det var jo han som sto på parkeringsplassen! Jeg så på han, og når han så at jeg så på han, snudde jeg meg bare bort. Men når jeg så på han, så han så annerledes ut, han hadde liksom litt rare øyne og var veldig blek.
-Hva er det du glor på hele tiden?
-Eh, ikke noe, men er du syk eller noe? Du er så blek.
Så svarte han ikke, men han var bare sååå søt at jeg gikk turte å spørre han igjen. Men nå ringte det ut og alle gikk.
-Hva heter du egentlig? spurte han forsiktig.
- Jeg heter Sofie, du heter Lukas, ikke sant?
-Ja, jeg heter det.
Så gikk vi til skapene våres som var ved siden av hverandre. Når vi låste opp skapet kom en jente opp bak ham. Hei sa hun og kysset han på kinnet. Jeg ble lei meg da jeg så det.
-Hei, vi har møttes før ikke sant? Jeg måtte være sammen med en som het Ted i kjemien.
-Ja, hei, vi har møttes før ja. Det var du som het Lovise og viste meg til klasserommet, ikke sant?
-Ja, men jeg glemte å spørre deg om noe i stad. Vil du være med til Mørkeskogen? Alle vi skal og alle si det spøøøøker der, så. Men gidder du å bli med eller?
-Eh, jeg vet ikke helt, jeg.
-Jo kom igjen, da! Vær litt tøff, du er vell ikke redd for spøkelser er du?
-Neida, ikke i det hele ta. Dere kan jo komme til meg klokka 18.00?
Ja, høres bra ut, da kommer vi klokka 18.00, kanskje litt før til og med. Ha det. sa de i kor.
Så gikk vi ut døra og gikk hjem. Alle de andre gikk en annen vei enn det jeg skulle, alle unntatt Lukas. Vi gikk sammen hjem og pratet om skogen og hvorfor Halden kalles “Spøkelsesbyen”, men det svarte han ikke på. Når vi gikk hjem så vi en plakat som sto på en stolpe rett bortenfor huset mitt. Vi gikk bort til den og leste hva det sto: Jente forsvunnet i Mørkeskogen! Ingen vet grunnen! Ps: Lisa!
-Hvem er Lisa? sa jeg.
-Vet du ikke hvem Lisa er! Det er et gjenferd som hjemsøker denne byen vært år! Og blir her i en uke, hun samler opp sjeler så hun kan bli sterk nok til å herske over denne byen og gjerne mer! For å drepe alle skapninger som er! Unntatt spøkelser.
-Så det er derfor det kalles Spøkelsesbyen! Men uansett jeg tror ikke på spøkelser! Alle prøver til å få meg til å tro på det, men det går bare ikke og jeg er glad for at det ikke går! ropte jeg til han, men angra i det jeg sa det.
Så gikk vi sakte hjem, vært til vårt. Vi sa ikke “ha det” eller noe, vi bare gikk. Lukas bodde rett ovenfor meg og jeg kunne se rett inn mot soverommet hans, hvor jeg hadde mitt. Jeg låste opp døra å la ned sekken på gulvet. Så tok jeg meg noe mat mens jeg skrudde på tv-en. Med en gang jeg skrudde på tv-en var Nyhetene på, så jeg så på det litt. Det kom med en gang opp: Det er blitt meldt en dame som har blitt drept i Mørkeskogen mens hun gikk tur. Hun ble meldt først i dag og ingen vet hva årsaken er. Noen tror det er Lisa som har kommet tilbake! Bli med oss videre etter pausen! sa de. Det var det som sto på plakaten også! Men jeg skal jo dit etterpå! Men det kan da ikke være ett spøkelse som har gjort det! Det finnes jo i hvert fall ikke! Jeg trodde det kunne være en mann eller dame som hadde gjort det, så jeg holdt på å ringe Lovise å si at jeg ikke ville, men jeg ville heller ikke være en pyse. Så jeg turte ikke å ringe. Imens jeg tenkte ringte det plutselig på døra. Kan det være lukas og de andre allerede? Klokka er jo bare 16.00. Så jeg gikk meg mot døra og låste den opp, men det var heldigvis bare mamma.
-Hei lille venn, hvordan var den første skoledagen din? Var den bra, traff du noen nye venner?
-Joda, den var bra den, jeg skal faktisk være med noen venner jeg ble kjent med på skolen i stad. Kan jeg være med?
-Selvfølgelig kan du det vennen. Det blir jo sikkert koselig, det.
Så gikk jeg opp på rommet mitt og begynte å ta på meg litt varmere klær. Jeg tok med meg også noen tepper og sjokolade. Nå var klokken allerede 17.55 og jeg løp ned trappene og dro fort på meg utejakka mi. Men nå var klokka 18.00 og ingen hadde kommet. Så rart tenkte jeg, de sa jo at de kanskje kom litt før også til og med. Jeg sto helt bombeklart foran døra, men det var fortsatt ingen som kom, så jeg gikk bare rett ut. Når jeg kom ut var det ingen sjel å se.
-Har de gått uten meg, lurte jeg på.
Så begynte jeg å gå inn mot skogåpningen alene. Plutselig hørte jeg små skritt som gikk rett bak meg.
-Hei dere, hvis dere prøver å skremme meg så funker ikke det! Det er ikke morsomt1
Så, kjente jeg noen tok meg på skulderen, og jeg snudde meg saaaakte bakover.
-Hei, unnskyld for at vi var litt seine, men vi venta på Lovise, hun brukte så veldig lang tid! Det var Lukas og de andre. Jeg pusta lettet ut, så gikk vi enda lengere inn i skogen, helt til vi fant en liten bålplass. Vi satte oss ned og koste oss med all snacksen. Så begynte Lovise å sette seg i armene til Lukas, mens hun fortalte en spøkelseshistorie.
- Akkurat i denne skogen finnes et spøkelse som heter Lisa, som spøker i denne skogen. Og alle i denne byen er livredd for henne og alle spøkelser. For alle vet jo at Halden blir kalt for «spøkelsesbyen». Og det er BARE på grunn av den miserable Lisa. Hun døde visst av en forferdelig død! Hun ble tatt til fange av mange damer og menn. Hun ble mobbet på skolen hver eneste dag også… Så hun hatet livet sitt. Rett etter hun var ferdig med å fortelle, begynte det å rasle i buskene og vinden blåste kraftig.
- Lisa kommer alle sammen! Lisa kommer! skrek alle i munnen og hverandre. Alle unntatt jeg, jeg bare fulgte etter Lukas som fulgte etter Lovise. Men så mistet Lukas, Lovise så han bare løp inn i noen busker og bak en stein, og jeg løp raskt etter han.
- Åh! Det var heldigvis bare deg. hvisket Lukas lettet.
- Ja, det er bare meg, men hva er det som skjer? Hvorfor løper alle? spurte jeg engstelig.
- Det er Lisa som har kommet tilbake! Hun som Lovise fortalte om i stad! Hun kommer vært år og blir i en uke, hun prøver å finne mennesker som hun kan ta sjelen fra, så hun kan bli ett menneske igjen! Alt det var sikkert henne som tok hun samen som ble meldt og Nyhetene i stad også! sa han lavt. Vi kjente ett hardt vindkast som blafret mot oss, så hørte vi en stemme.
- Hvor er dere små ufyselige barn? Jeg SKAL finne dere! Jeg tenkte inni meg at, spøkelser, de finnes ikke! det sa jeg om og om igjen inni meg. Så ble alt plutselig borte! Stemmen, den sure vinden og skrittene ble bare plutselig borte! Vi gikk sakte ut fra stien, og da vi kom ut var alle de andre borte. Alt var forlatt og den siste ildgnisten var sluknet. Vi gikk sakte hjemover og sa ingenting. Når jeg kom hjem satte jeg meg ved siden av mamma og så på Nyhetene.
- Hvordan kunne du gå ut i den forferdelige skogen, Sofie? spurte mamma meg desperat.
- Eh, eh, jeg vet ikke!
Akkurat da, sa de om det som skjedde på tv og at de som var med utenom meg og Lukas, som ble borte. De mente at spøkelse, Lisa, som hadde gjort det og prøvde å finne sjeler. Jeg ble redd da jeg hørte om det og gikk på rommet mitt. Så la jeg meg sakte ned og prøvde å sove. Jeg satt og tenkte på det og fikk nesten ikke sove. Jeg satt bare og tenkte på, men fikk sove til slutt… så vidt.
-Rrring! dirret klokka mi.
- Ah, er det mulig.
Jeg dro på meg noen klær og spiste en rask frokost. Når jeg kom på skolen var det ingen der. Jeg gikk sakte bort til døra, men den var låst. Så kom vaktmesteren bort til meg opp fra ingen steder.
- Vet du ikke at det er stengt over hele Spøkelsesbyen? Jeg mener Halden… sa han beklagende.
Da gikk jeg sakte hjemover uten å svare han. Så kjente jeg et kaldt vindkast som blafret i håret mitt. Og da begynte jeg å løpe, og løpe, og løpe for harde livet! En hånd stakk plutselig opp på skulderen min, da hylte. Det føltes ut som at jeg besvimte, så våkna jeg ett helt annet sted. Nede i ett mørkt hjørne satt Lovise, Lukas og alle de andre som var i skogen med oss. De var helt likbleke, men Lukas var ikke fullt så blek som de andre. De var iskalde og ikke minst redde. De hadde et fjernt blikk i øye. Ingen sa noen ting. Så, så de rart over meg.
- Hva er det dere stirrer på?
Så kom vaktmesteren opp bak meg og tok meg på skulderen, så ble han til Lisa. Jeg sto helt stivfrossen og så på de likbleke hendene hennes.
- Velkommen i gjengen, partner… sa hun ondskapsfullt.
Så dytta hun meg ned i hjørnet med de andre, så gikk hun 10cm over bakken. Så kom store skumle spøkelser frem fra veggene og hadde også ett fjernt blikk. Jeg hvisket til de andre og sa at vi måtte ut derfra, og de straks! Men ingen svarte, eller rørte seg en gang. Jeg kikka opp, men ingen vinduer eller utganger var å se. Så gikk jeg rett bort til en av spøkelsesvaktene og slo han, men handa mi gikk rett gjennom ansiktet hans. Ingen sa noen ting, med de begynte å gå og tok meg med til Lisa, som var i etasjen over.
- Du er ikke redd av deg, du. sa ho med en gang jeg kom opp.
- Nei, jeg og jeg skal drepe deg Lisa!
- Hehe, du vet jo at det ikke går an å slå ett spøkelse hvis ikke du tar boksen min da med sjeler! Å nei! Jeg sa hemmeligheten!
- Så kikka jeg overalt for å finne boksen å så den lå øverst i ett skap. Jeg løp mot den, tok fram en stol og tok boksen. Så gikk vaktene mot meg.
- Stopp! Ellers åpner jeg boksen! Og gå 5 skritt bakover. Og de gjorde som jeg sa.
- Bare glem det. sa jeg, og åpnet boksen.
Så kom det masse sjeler ut, og for hver sjel som kom ble Lisa svakere. Og menneskene klemte meg. Men så løp jeg ned til de andre for å se hvordan det gikk med dem. De kom stormende mot meg, og sa takk og alt! Og helt til sist kom Lukas fram til meg og ga meg et kyss. Jeg så på han med de brune øynene mine. Så gikk vi sakte hjemover og prata om alt igjen. Med en gang jeg kom inn døra, lukka jeg døra.
- Hvor har du vært?! Jeg trodde du var død! Var det Lisa?
Så, så jeg på henne og sa: Nei, det var ikke det. Får jeg tror jo ikke på spøkelser…
Skrevet av Pernille Gimnes Karlsen
Skrevet av Pernille Gimnes Karlsen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar