Vi lager fortellinger!
Ja, nå har vi laget fortellinger! Og Maria er en av de som skal ha med fortellingen i Flintaposten. Så da skal vi stille noen spørsmål til Maria! - Hvor fikk du ideen fra? spør Martine. Maria: - Jo, jeg ser veldig mye på sånne krimserier som fks. CSI osv. - Hvordan er det å være en av de som skal ha med fortellingen sin på flintaposten? spør vi. Maria: - Det er jo veldig gøy at noen syntes at fortellingen min var bra, og at Sissel valgte meg! J Liker du å skrive? Maria: - Ja! Jeg liker å skrive, det er gøy og spennende;-)
Ja, da har vi snakket med Maria, så da er vi ferdige. Håper dere får glede av å lese noen av fortellingene. Takk for oss!
Skrevet av: Martine og Victoria.
Jeg skjøt. Og jeg nøt det. Jeg så at hun falt langsomt ned på bakken. Jeg gikk bort med de tunge, store skrittene mine. Jeg tok et forsiktig tak i genseren og dro henne opp langs halsen. Jeg så inn i de store, redde blå øynene. En tåre trillet forsiktig ned ansiktet hennes. Jeg slapp henne ned med et smell. Jeg gikk for å hente tau. Jeg tok tauet og bandt hendende og føttene hennes til en slitt trestol. -Hva heter du da? sa jeg med min mørke, skumle stemme.
*stillhet*
-HVA HETER DU!? skrek jeg nærmest inn i ansiktet hennes.
Jeg tok et godt grep rundt halsen hennes og klemte.
-Så HVA HETER DU?? Si det ellers dreper jeg deg
-Okay Olivia, nå er det din tur.
***
-En 17 år gammel jente har blitt skutt og drept i går. Hun ble kuttet opp i småbiter og funnet på et fat hvor det sto: Olivia Olsen offer nr.1. Sa den plagsomme radioen min.
Nå er det på tide å gå på jobb. Jeg tok på meg uniformen min og satte nøklene i tenningen på politibilen min. Jeg kjørte sakte men sikkert til politistasjonen.
-Adam? Du har jo fri i dag! sa Gunnar sjefen min.
-Åja, jeg må ha tukla med timeplanen min jeg, min fei, sa jeg.
-Hehe, sånt skjer.
Jeg gikk ut til bilen min og kjørte hjem igjen. Nå var det på tide med et nytt offer.
Det gikk ikke som planlagt. Sara, som jenta het var urolig veldig urolig. Hun sparka og slo. Og ville ikke samarbeide. Det endte med at ho rømte. Jeg er i STORE vansker. Men bra for meg at ho ga meg navnet sitt, da kan jeg spore ho opp på jobben. Og det fort.
Okei, fem ofre på en gang. Ho hadde jo selvfølgelig sagt det til familien sin. Jeg kom akkurat i tide. Mammaen sto klar med telefonen i handa. Så jeg drepte alle. Unntatt èn. Nemlig Sara, den sleipe lille tenåringen. Hun skal svi. Jeg bor i Oslo. Med Sara. Jeg har ikke drept henne enda. Vi bor i ekstra leiligheten min. Ja, nå må jeg ta medisinen min. Nemlig et nytt offer.
Jeg tok på meg den store hettegenseren min og låste døra etter meg, så Sara ikke flykter. Jeg kjørte bort til Oslo S. Perfekt sted for å kidnappe noen. Jeg tok av hetta for og ikke virke mistenksom. Jeg så to kjente jenter på ca. 17 år. Jeg spurte om de kunne hjelpe en stakkars mann til å finne bilen sin. Og de sa såklart ja. De fulgte meg til bilen og akkurat ved bilen satte jeg pistolen min i nakken på dem og truet med å skyte hvis de ikke gjorde som jeg sa. Enkelt, ikke sant? Jeg førte dem tilbake til leiligheten min. Jeg låste opp døra og der satt Sara i stolen. Jeg bandt de to andre jentene også til en stol og spurte:
-Ja, hei mine damer, hva heter så dere? Sa jeg og prøvde å høres vennelig ut.
*stillhet*
-Okei, jeg prøver igjen. HVA HETER DERE? Hvis dere ikke sier det blåser jeg hodet av dere!
*stillhet*
PANG! PANG! PANG!
Sånn. Tre nye ofre. Jeg kutta de opp med en stødig venstre hånd, la de på et fat og skrev som følgende: Sara Hansen offer nr.7, offer nr.8 og offer nr.9. Jeg tok fatene og la de i bilen min. Jeg kjørte til Oslo S der hvor jeg fant offer nr. 8 og 9. Jeg bar de tre fatene inn til et tog. Jeg satte fatene på tre seter. Og jeg forsvant.
***
Neste dag.
-Ni nye ofre har blitt funnet. Samme måte som sist gang. En hel familie pluss to uskyldige barn. Politiet har samlet en del beviser og morderen er smart. Han ligger alltid et skritt foran oss. Han er vanskelig å finne. Han er rett og slett sporløst forsvunnet. Ring 00990009 hvis du ser eller hører noe. Noe må ha utløst han. Man dreper ikke uten grunn. Sa den fordømte radioen min.
Jeg har tenkt å ringe politistasjonen og få dem på villspor.
-Hallo, dette er politistasjonen. Hva gjelder det?
-Fat- Mannen sa jeg, med en ukjent stemme.
-Okay, bring it on!
-Det er et nytt offer på vei. Nina Mathisen 34 år.
Jeg la på, før hun rakk å si noe. Jeg kobla ut mobilen så de ikke ville finne meg. Jeg knuste den og kasta den i søpla.
***
To timer senere.
-Nina! Jeg er hjemme!
-ADAM! Hvorfor har du vært borte så lenge? sa hun forskrekket.
- Den undercoveren jeg hadde, varte litt lengere enn jeg trodde elskling.
-DU LYVER! skrek hun. Jeg har sjekket med jobben din og du har ikke vært undercover i det hele tatt! Gråt hun.
-Du er utro mot meg! skrek hun.
-Hva!? Nei, det er jeg aldeles ikke!
-Etter alt det som har skjedd med Anna, så kan du ikke gjøre dette med meg!
-Anna? Ikke bland hun inn i dette!
-Se jeg har beviser! sa hun og dro fram et bilde av Olivia.
-Jeg, jeg sa jeg forsiktig
-Der ser du ditt svin! Du har ingen unnskyldning! Nå dra! Skrek hun.
Det var da politiet kom.
-HAR DU RINGT POLITIET!?
-NEI! SELFØLGELIG IKKE! HVORDAN KAN DU TRO NOE SÅNT OM MEG! skrek hun
-EH, JA! Vel jeg stikker i hvert fall!
Jeg løp til bilen min, fortet meg inn i den og kjørte. Jeg kjørte. Fort. Jeg måtte ha et nytt offer. Og det fort.
***
-Enda et nytt offer. Kamilla 17 år. Torturert og kutta opp i store biter. Nå er han sinna. Politiet fikk inn en melding om et offer, men meldingen var falsk. Politiet mener at det var morderen som ringte og advarte. Det rare er at alle ofrene han har drept, kjenner hverandre. Sa den forbaskede radioen igjen, snart kaster jeg den!
Jeg har nye problemer. Og disse kan jeg ikke løse. Nina fant jo bilde av Olivia, det betyr at ho finner resten også. Alle ofrene, hele planen min. Bortkastet. Jeg må stikke og det fort. Jeg pakka alle de nødvendige tingene. Barberte meg og klippet håret kort så ingen skulle kjenne meg igjen. Jeg tok på meg jakka og de fete Nike joggeskoene mine og spurta ut døra, med bagen på slep. Penger er med også. Jeg kan jo ikke ta bilen min, da kan politiet spore den opp.
***
FEM TIMER SENERE
Jeg løp. Og jeg løp fort. Bussholdeplassen skulle jo ha vært her. Men det var den jo ikke. Jeg var i Lillestrøm. Jeg kjente ingen her. Men jeg må komme meg videre. Ut av Norge. Og det fort. Men problemet er at bussholdeplassen er ikke her. Jeg måtte ta tog. Jeg tok opp kartet mitt og fant togstasjonen, ikke så langt fra. Jeg løp, jeg var andpusten. Jeg kjøpte billett og satte meg inn på toget som skulle til Gøteborg. Jeg satte meg ved vinduet og så ut. Plutselig så kom tv-en på.
-Det er en livsfarlig morder på flukt. Hvis du ser denne mannen ring politiet øyeblikkelig. Jeg tok på meg hetta så ingen skulle kjenne meg igjen, fra bildet. Det var da det skjedde. En dame ropte:
-DER ER HAN! sa hun på gråten og pekte på meg.
Det var MEG hun pekte på. Jeg tok opp pistolen og løp ut til utgangen. Den var låst. Toget hadde begynt å kjøre. Bak meg gråt alle sammen. De ropte på hjelp. Jeg gikk inn igjen og låste dørene.
-VET NOEN HVORDAN MAN STOPPER DETTE TOGET!?
-Hvorfor vil vi hjelpe deg? sa en mann.
-HVIS DERE IKKE VIL DØ, SÅ KAN DERE HJELPE MEG!
-VI VIL HELLER DØ ENN Å HJELPE EN MORDER! sa han igjen.
-Nei pappa, du gjør han sinna! gråt en jente.
Jeg så på den lille uskyldige jenta som satt der. Hun hadde blondt langt hår i fletter med rosa strikk. Øynene hennes var krystallblå. Det minte meg om Anna. Den lille uskyldige jenta mi. Som ble dratt inn i mørket av de fille jentene. De gjorde så hun tok sitt liv. DE. Og de har fått straffen sin.
-HVIS DU SÅ MINSTE TENKER PÅ Å TA DATTRA MI, SÅ DØR DU! sa den samme mannen igjen.
-Skal vi se, kanskje du dør først?
*PANG*
-NEEEI, PAPPA!! hylgråt jenta.
-Så er det noen som vil fortelle meg hvordan man stopper toget eller?
-Dra i den spaken, sa en dame.
-Takk for hjelpen, du sparte akkurat livet ditt.
Jeg løp ut og skjøt opp utgangen. Jeg løp bort til en skog. Jeg klatra opp i et tre og gjemte meg der. Bask meg hørte jeg noen. Mange vakter kom løpende. De løp inn i skogen og leita. Jeg sikta og skjøt. Én etter en. Til slutt var det ingen igjen. Jeg hoppa ned fra treet. Og gikk videre inn i skogen. Jeg hørte en lyd. Det kom en skikkelse ut fra buskene. Hvem var det?
***
-Jaså så det er her du driver og henger? Sa Nina «kona» mi.
-Hva gjør du her? sa jeg med pistolen sikta mot ho.
-Nei, jeg vet ikke bare henger litt her og der vel.
-Du er ikke alene, politiet er her ikke sant?
-Nei, hvorfor skulle de det da?
-Hva vil du?
-En forklaring, sa hun bestemt
-På hva?
-På hvorfor du drepte alle de uskyldige jentene.
-Uskyldige? De er ikke mye uskyldige, de gjorde så Anna tok SELVMORD!
-Så du drepte de for det? sa hun frekt tilbake.
-Ja? De er noen egoistiske, drittunger rett og slett! sa jeg enda frekkere tilbake.
Jeg ville ikke prate med ho mere, så jeg løp. Jeg løp ut til en vei. Jeg løp med bestemte skritt over veien. Jeg hørte de plagsomme sirenene til politibilen. Det fikk meg til å løpe enda fortere. Fortere enn jeg noen gang hadde løpt. Jeg kjente vinden blafre i håret mitt. Det føltes ut som at jeg svevde og løp fortere enn noe menneske har gjort. Plutselig så hørte jeg noe bak meg. Personen snek seg bak meg, jeg snudde meg. Og der sto Anna. Min kjære, kjære Anna! Jeg løp mot henne og klemte og skviste henne.
-Anna? Er ikke du død? sa jeg.
-Jo, jeg er det pappa, sa hun med en forsiktig stemme.
-Men? Hvordan kan jeg se og snakke med deg da? sa jeg forskrekket.
-Pappa du ble kjørt på, du er død, sa hun stille
-Hva? Nei det er jeg vel ikke? sa jeg enda mer forskrekket.
- Dessverre, pappa.
-Å så lenge siden jeg har hørt det! Jeg savner deg så jenta mi.
-Men nå kan vi endelig være sammen igjen, pappa.
-Å, jenta mi! Sa jeg hoppene glad.
-Vi kan endelig «leve» sammen igjen!
Skrevet av: Maria Møller Røsaker
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar