Snømannen
Jeg så snømannen. Den var helt rødblod ved hodet, det sto også noe på brystet. Jeg måtte gå nærmere jeg gikk nærmere. Da jeg kom nærmere så så jeg at det det stod: Du er neste…
Jeg stirret lenge på den rødblode skriften på brystet. Jeg tror jeg vertfall sto og stirret på den i minst 5 minutter. Når jeg hadde stått og tenk litt så tok jeg opp mobilen i en rask bevegelse. Pusten begynte å øke og det dunket hardt i brystet mitt. Jeg tastet fort inn nummeret til bestevennen min og ringte henne så fort jeg kunne. Jeg hadde enda ikke merket at skumringen hadde begynt å komme. Jeg ventet lenge i telefonen men Maiken svarte jo selvfølgelig ikke.
Jeg begynte å gå fort mot sentrum av Stavanger. Jeg kikket meg fort rundt om i byen, det var absolutt helt øde ikke et eneste menneske å se. Oja… forresten du vet ikke hvem jeg er. Jeg heter Catarina Kristiansen og er 14 år gammel og går på ungdomskolen i Stavanger sentrum. Jeg har en ordentlig bestevenn som støtter meg gjennom bokstavelig talt alt. Ho heter Maiken. Mamma, pappa Erik og jeg bor i en passe stor leilighet midt i Stavanger sentrum. Jeg har brunrødt hår og har store olivengrønne øyner. Det er egentlig ikke så mye mer å si om meg bare at jeg er veldig sjenert jente men kan være noen ganger VELDIG sta og vanskelig noen ganger. Og når det gjelder kjærlighetslivet så er jeg ikke så veldig opptatt av det faktisk. Alle venninnene mine har kjærester, unntatt meg og Maiken da!
Jeg våknet fredag morgen. Klokka var akkurat 7.37 på morgen. Jeg gikk bort til baderoms døra. Jeg rykket hardt i dørhåndtaket, og da jeg kjente at den var låst måtte jeg bare bli så innmari sinna. –Erik! Du har ti sekunder på å komme deg ut av badet før jeg kommer inn og banker deg! Ropte jeg. Jeg telte til ti inni meg før jeg tok lusespenna mi og låste opp døra. Erik sto bare i håndklett rundt livet. Selvfølgelig sto han og tok drit mye gele i håret, som er veldig typisk han. Jeg dro han raskt ut av badet og hoppa inn i dusjen og var så rask jeg kunne.
Mamma var aldere i gang med å lage frokosten. Noen ganger så spiser jeg aldri frokost. Overraskende nok så er jeg et litt mer «middagsmenneske». Det er kanskje fordi jeg ikke er så veldig glad i brødskiver. Jeg satte meg ved bordet og spiste litt Cornflakes i full fart. Jeg så på klokka. Ok den var presis 8.0 helt perfekt. Hvisket jeg til meg selv.
Jeg gikk raskt bort til bussholdeplassen som er 2 minutter å gå fra leiligheten vår. Bussen kom akkurat nå jeg kom til bussplassen. Det var heldigvis et sete igjen helt bakerst. Det tar cirka 10 min å kjøre buss til skolen. I absolutt alle timene så kjeder jeg meg, og da mener jeg at jeg bare sitter og tegner og sånt i timene. Men i fransktimene så syntes jeg faktisk at det var litt morsomt fordi at vi skulle skrive en poesi om en fransk dronning/konge. En av de tinga jeg liker å gjøre er å skrive dikt og fortellinger og sånt. Jeg hørte akkurat at det ringte ut, jeg hadde sittet i mine egne tanker siden engelsktimen hadde startet. Jeg gikk ut av hovedinngangen på skolen og det var da jeg så det…
Det var ei jente som lå på bakken bak gymsalen. Jeg løpte så fort jeg kunne bort til ho. Jeg stoppet et par meter fra ho og så på ho. Den ukjente jenta lå blek på bakken med håret spredd utover asfalten. Jeg flyttet blikket fra jenta til pistolen som lå ved sin av henne. Jeg gikk forsiktig helt bort til henne og så at et område på venstre side ved hjerte var fult av blod. Jeg skyndet meg og reiv av en liten flik fra skjorta mi og holdte det på hullet hennes. Jeg kjente hjertet mitt begynte å dunke hardere og jeg tok fram mobilen i all hast og tastet inn nødnummeret til ambulansen så fort jeg kunne. Det var ei dame med en litt hes og mørk stemme som svarte. –Hei! Det er ei jente som har blitt skutt rett ved hjerte ved ungdomskolen! Dere må være raske! Jeg stirret lenge på den unge jenta. Ho var sikkert 12-13 år gammel. Etter et par sekunder i mine egne tanker så hørte jeg sirener suse gjennom byen.
Jeg så ut på veien. Det var bare noen få som var ute nå, de fleste hadde vell dratt hjem fra skolen alt. Det var ei dame med barnevogn, et par venninner som gikk tur og en liten gutt som gikk tur med hunden sin. Heldigvis var det ingen som hadde sett meg enda. Ambulansen kom fykende opp bakken til ungdomskolen. Jeg svaiet med begge armene oppe i været. De hadde sett meg heldigvis! Ambulansen bråstoppet noen meter foran liket og meg. Jeg løp bort til dem og pekte på den stakkarslige døde jenta. Han ene mannen kom bort til meg og sa at alt ville ordne seg og at de ville ta vare på liket og meg. Han sa også at jeg ikke skulle være redd. Men hvordan i det huleste kan jeg ikke være redd når jeg er den første som fant liket til jenta!? Rett etter at jeg hadde stått og sett på jenta en stund så kom det en ny mann bort til meg o sa at jeg skulle sette meg inn i politibilen hans. Ikke før jeg hadde sittet i bilen en stund skjønte jeg at jeg gråt. Akkurat i det politibilen begynte å kjøre så, så jeg at jenta ble båret på en båre inn i ambulansen.
Politimannen var på vei til politistasjonen utenfor byen. Jeg hørte at han snakket med en annen mann om det som hadde skjedd. Imens han parkerte la han på samtalen med den ukjente mannen. Jeg gikk sakte inn hoveddøra til politistasjonen som var høy og brun. Mamma, Pappa og Erik sto ved resepsjonen og pratet med ei dame som jobbet der. Med en gang mamma så meg så kom ho løpende bort til meg og ga meg en kjempe stor og deilig mamma klem.
-Går det bra med deg vennen?
-Jada, det går bra med meg men det var bare så ekkelt!
-Det skjønner jeg.
Mamma ga meg en stor mamma klem til før en mann i politiuniform kom bort til oss og sa at vi skulle bli med han inn på et møterom. På møterommet satt det to menner i uniform, jeg skvatt ordentlig da han mannen som fulgte oss dit smalt igjen døra. Det rykket hardt i hjertet mitt. En av mennene som het Paul begynte å stille noen spørsmål.
-Når sånn cirka var klokka når du fant liket?
-Jeg er litt usikker men jeg tror den var cirka 15.13.
-ok, har du sett jenta før?
- Nei, ho var helt ny for meg.
-Har du vist om noe sånt skulle skje?
-Ehhh... det var en snømann med et blodrødt hode som det stod Du er neste... på brystet som ble skrivd med blod.
Paul begynte å skrive fort ned på den lille notisbok si. Jeg så at han ble ivrig og han begynte å stille flere spørsmål om snømannen. Jeg bare svarte på alt jeg kunne jeg.
Etter to timer med avhør på politistasjonen kunne vi endelig dra hjem. Det var helt stille i bilen på vei hjem. Alle satt bare og så ut av vinduet. Unntatt pappa da som kjørte! Når vi kom hjem så ville jeg egentlig bare legge meg å sove. Det hadde vært en veldig rar og spesiell dag for meg. Først ser jeg snømannen med rødt hode, så finner jeg en jente på nesten min alder som har blitt drept utenfor ungdomskolen. Og så drar jeg på avhør med hele familien. Det var helt klart deilig og legge seg i sin egen seng og vertfall prøve å sove etter alt som hadde skjedd.
Når jeg våknet neste morgen så, så jeg med en gang at det var noen på rommet mitt. Jeg satte meg fort opp i senga og kikket hysterisk rundt om i rommet. Det kan jo ikke være noe her, tenkte jeg. Jeg så bort til vinduet. Det var heldigvis låst. Jeg hørte resten av The Family var nede på det lille kjøkkenet i leiligheten vår. Jeg tok på meg et par lyseblåe jeans og en stor oversize genser og gikk ned på kjøkkenet. Imens gikk jeg ned trappa prøvde jeg ikke å tenke på manne som hadde vært på rommet mitt. Tenk om det var han som var skyldig for drapet på jenta!
Jeg fortsatte ned trappa og satte meg ved bordet. Jeg trøkket i meg en ordentlig engelsk frokost med egg og bacon og hele pakka. Alle pratet i munn på hverandre om den drepte jeg jenta og spiste som skikkelige engelsk menn. Det var jo så falt lørdags morgenJ Tenk om jeg hadde blitt drept, tenk om jeg var den stakkarslige jenta. Tenk om jeg blir drept! Tankene mine snurret rundt i hodet mitt. Alle tankene mine holdte på å bli sprengt ut av hodet mitt. Imens alle de andre prata i et sett satt jeg i mine egne tanker.
Etter en stund ved frokostbordet gikk jeg opp på rommet mitt og begynte å se hysterisk ut av vinduet for å prøve å finne ut om hvem som drepte jenta. Det var ei dame som sto utenfor leilighet området med en notisbok i hånda. Ho så veldig mystisk ut og hadde på seg lang, svart, boble kåpe. Ho hadde også et forstørrelsesglass som ho holdt i den andre hånden. Jeg viste at det var noe kjent med den dama, jeg hadde sett ho i parken eller noe sånt.
Jeg løpte ut døra til leiligheten og ned trappa. Jeg spurta alt jeg hadde bort til den mistenkte dama, men ho begynte å løpe fra meg. –Hei du! Ropte jeg, men ho bare fortsatte å løpe fra meg så jeg løpte etter.
-Ey, vent!
-Hva er det? Ho snudde seg mot meg.
-Vet du noe om drapet på den unge jenta?
-Nei… Hvordan det?
-Jeg syntes jeg så deg i parken rett ved ungdomskolen etter drapet når jeg var der.
-Ja. Jeg var i parken med venninna mi og gikk en tur.
-Okei greit.
Jeg gikk fort til ungdomskolen og bort til åstedet. Det var sperret av rundt der jenta hadde ligget. Det var fortsatt mye blod på bakken. Det var to politimenn som stod og passet på at ingen kom i nærheten til åstedet. Etter å ha stått og sett på blodet en stund så bestemte jeg meg til å dra en tur til parken. Parken er ganske stor og har ganske mange benker og en liten dam midt i sentrum av parken. Jeg satte meg på en av benken ved den lille innsjøen. Jeg måtte finne litt informasjon om jenta. Jeg fant ut tilslutt at jenta var 13 år gammel og bodde i Bergen. Hun var bare på besøk hos moren og stefaren hennes og skulle dra hjem i morgen.
***
Det var søndag morgen og jeg skulle akkurat til å dra hjem fra en venninne på kvelden. Og plutselig tok en mann meg i armen og dro meg inn i bilen hans. Jeg prøvde å rope men det gikk ikke fordi han hadde tatt en teip bit iver munnen min. Jeg så at han var på vei til et sted utafor byen. Jeg prøvde å komme meg løs men han bindet meg inntil en stol. Av en eller annen grunn så, så han veldig ekkelt og skummelt på meg. Han sa også at innen to dager ville jeg være død. Det gikk mange timer og jeg ble bare mere og mere redd og tenkte på om DET var mannen som hadde drept den unge jenta. Etter 1 dag i den skumle kjelleren til mannen kjente jeg ett stikk i brystet. Jeg så ned på venstre side av brystet mitt. Det var et stort rødt blod flekk. Jeg hylte av smerte og datt ned på gulvet med stolen bindet fast til meg. Jeg krympa meg sammen til en liten ball. Holdte jeg på å dø? Mange skumle tanker virvlet rundt i hodet mitt imens alt ble helt svart. Jeg våknet sakte men sikkert. Mamma hang over meg og holdt meg i hånda. Jeg kikket meg rundt. Hvor var jeg? Mamma sa etter hvert at jeg var på sykehuset og hadde blitt skutt på venstre siden av magen av en gæren mann som hadde blitt arrestert nå. Hele familien min satt rundt sykehus senga. Alle gråt av glede og smilte. Jeg la hodet bakover på puta og pustet lett ut og bare slappet av. Jeg levde fortsatt! Jeg ble redda! Takk gud!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar