Av: Helene Marie Sande Torp.
Jeg er en jente som heter Emilie. Med langt brunt hår og blå øyne. Jeg elsker skolen min. den heter crown school. Jeg har to venner: cowner og May. Jeg har to foreldre: Katie og John. Og en lillebror: nian. En dag jeg skulle på skolen, det begynte helt vanlig, men etter hvert skjønte jeg at det var noe galt. Mary og cowner oppførte seg som om det var den siste dagen jeg var på skolen. May kom bort til meg og gråt på skulderen min å sa: -vet du det ikke? – hva da? Sa jeg. – at du skal flytte? Jeg ble sjokkert så jeg løp hjem så så jeg en flyttebil utenfor huset. Og foreldrene mine som gråt. Jeg kom bort, de dro meg inn i bilen. Og de kjørte oss av garde til det nye huset. Jeg gikk inn. Gangen var egentlig ganske liten og brun. Egentlig ganske stygg. Jeg gikk videre etter foreldrene mine. Vi gikk inn på mitt rom. Det var sånn passe stort, og det hadde rosa vegger. Den verste som finnes. Og rommet totalt var kjempe stygt. – mamma! Ropte jeg. Hun kom inn. Jeg forklarte hvor sint jeg var på henne.
4 timer senere.
- Natta mamma, natta pappa og natta nian. Sa jeg og gikk in på rommet å la meg i sengen. Og skrudde av lyset. Jeg sovnet. Så plutselig våknet jeg kl: 01.00. jeg hørte: - Emilie, Emilie. – hallo, sa jeg. – Emilie, Emilie ikke sov. Hvem var det? Tenkte jeg. Vet ikke. Jeg sovnet igjen og våknet neste dag. Det var første dag på ny skole. Skolen het: Berry School. En i klassen mente at det huset jeg bodde i var det gjenferd. Etter skolen dro jeg hjem å fortalte hva som hadde skjedd. Og det rare var at mamma trodde på det. Jeg tengte på det. Og det rare var at jeg begynte å tro på det jeg også. Jeg holdt nesten på å glemme det som hadde skjedd i natt. Jeg dro til hun som hadde sakt det og hun fortalte historien om huset: historien er: en gang for lenge siden, var det en jente som bodde der med familien sin. Og det sies at faren drepte jenta og satte fyr på huset og løp. Moren og lillebrødrene overlevde. Jeg satt å tengte på historien. Og så plutselig sa jeg hade og gikk hjem. Mamma sa: vi kan flytte hvis du vill. Jeg overså det helt. Og gikk inn på rommet, og sovnet.
Neste dag!
Jeg våknet. Satte meg opp i sengen. Hvor var jeg. Jeg ropte på mamma. Hun kom inn å sa: - vi flyttet i natt. Jeg reagerte med en gang og sa: bra jeg likte ikke det gamle rommet mitt uansett.
Første dag på ny skole.
Jeg gikk inn i klasserommet. Så meg rundt. Læreren sa at jeg kunne sette meg bort ved siden av en gutt. Jeg satt meg ned. Og de andre sa at jeg var super heldig for han var den kuleste i klassen. Han het: Shan. Han var kul. Etter skolen fikk jeg sett nøyere på han. Han hadde blå øyne, og brun blondt hår. En super kul gutt. Han kom bort til meg å sa: så du er den nye jenta? – ja. Sa jeg. Han så på meg lenge… - vill du være med meg ut i kveld? Sa han. Jeg sa at det var greit og gikk hjem.
4. timer senere.
- bank. Jeg åpnet døra. – hei. Sa jeg etter jeg hadde åpnet den. – er du klar? Sa han. – ja. Sa jeg. Vi gikk til parken. Vi satt oss på en benk. – det har vært en hyggelig kveld. Sa han.- ja. Sa jeg. Vi lekte nøtt eller sannhet. – er det sant at du liker noen i klassen. Sa han. – ja.sa jeg.- er det sant at du liker noen i klassen da? Sa jeg. – ja. Svarte han. Liker… deg egentlig. Sa han. – du da? Spurte han. – egentlig høres dette rart ut men deg. – hade. Sa jeg og løp hjem. Jeg lå å tengte på hva som hadde skjedd.
Neste dag lørdag.
- Nå skal vi i kirken. Sa mamma. Jeg ville ikke være med. Så jeg latet som at jeg sov. Jeg hørte bilen suse av gårde. Det ringte på telefonen. Jeg tok den. – hallo. Sa jeg. – blir du med på stranda. Spurte shan. – ja gjerne. Sa jeg.
Stranda.
Jeg gikk bort til stranda. For å møte shan. – hei der er du. Sa han. Hei. Sa jeg.- Du er vi egentlig sammen nå? Spurte han. – ja vi kan vel si det. Sa jeg.
2 timer senere.
- Hade, sees i morgen. Sa jeg og løp hjem. Jeg kom hjem. Jeg så enda en flyttebil. Jeg ble dratt inn i bilen igjen. Kjørte bort til det nye huset. Løp inn og fant mitt rom. – nå vill jeg ikke mere av all denne flyttingen! Ropte jeg. Jeg dro på den nye skolen igjen. Jeg måtte sitte ved siden av en gutt, han var rar men ok tror jeg. Læreren var høy og stygg. Og hun bablet hele tiden og hun var utrolig slem og frekk. Alt i denne byen var så gammelt. Folkene de kledde seg gammelt, og husene var gamle, unntatt mitt det var nesten som å komme tilbake i tid. Jeg ville uansett ikke bo her. Alle var så rare. Men jaja. Det er to kule elever her også. Emma og Kari. Etter skole dagen kom de bort til meg i de rare uniformene sine. – hei vi tipper at du er ny, så vi bare lurte på om du ville bli våre venner? Så hva sier du? Sa de. Det kom litt brått på men det er nok greit.- så jeg sa det er nok greit det. Hun ene altså Emma hadde brunt hår og brune øyer og Kari hadde blondt hår og blå øyne. Jeg begynte på hjemveien. Når jeg kom hjem sa mamma at hun hadde en overraskelse til meg. Jeg hadde tenkt på det hele skoledagen. Når jeg kom hjem så så jeg en bil utenfor. – hvem er det? Tenkte jeg høyt. Jeg begynte å løpe. Endelig hjemme. Jeg lokket opp døra. Der stod cowner og May. – hei! Ropte dem i kor. Jeg ble sint av en eller annen grunn. Jeg hylte og løp inn på rommet. Mamma kom inn. –hva er det Emilie? Spurte hun. Nian kom inn. – bil. Sa han. – ja det re en bil. Sa mamma. – be dem om å gå! Ropte jeg. Mamma hørte hva jeg sa og gjorde det. Plutselig så jeg en kikkelse utenfor. Å så hørte jeg at mamma hylte. Jeg løp ut i stua. – mamma hvor er du! Ropte jeg. Skriket kom ovenpå. Jeg løp opp. Nian lå på gulvet. Han hadde fått et drops i halsen. Jeg slo han hardt i ryggen. Han kastet opp dropset. Jeg tok nian og klemte han. – pabba! Ropte nian han svarte ikke. Jeg løp ned. Pappa lå på gulvet. Han var helt hvit i ansiktet. Han lå der… død! – mamma! Ropte jeg. Hun kom ned og hylte. Og besvimte. Jeg ropte: mamma! Jeg ringte 113. ambulansen kom og hentet mamma og pappa. Jeg kom nok til å være hjemme en stund. Nian lurte på hva som hadde skjedd med mamma og pappa. Jeg fortalte at alt kom til å gå bra.
2. timer senere.
Mamma kom hjem. Nian og jeg ble kjempe glade får å se henne. Nian spurte: - hvor er pabba? Jeg gikk inn på rommet. Hvorfor? Ble jeg så sint? Samma.
1.time senere.
- natta nian og mamma. Sa jeg og gikk inn på rommet. La meg i senga og sovnet. Men jeg sov ikke lenge før jeg våknet. Jeg våknet klokka: 02.00. da hørte jeg: - kom Emilie! Kom! Jeg prøvde å sove men klarte det ikke. Jeg satt meg opp i senga. Jeg begynte å gjøre litt lekser. Jeg hørte det igjen. – Emilie! Kom! – hallo hvem er du!? Ropte jeg. Jeg gikk inn på badet. Plutselig hørte jeg ett smell. Jeg åpnet døra til bade, å så ut. Ingen var der. Jeg gikk inn på bade. Jeg skvatt, akkurat der å da skulle jeg ønske at jeg ikke kunne se. Fordi det grusomme synet jeg så var ikke noe pent. Akkurat da jeg så ut av bade, så skjedde det noe forferdelig der inne. Lyset gikk plutselig. Så kom det. Det var skrevet noe i blod på veggen. Det stod: jeg er ute etter deg!! Jeg løp ut av bade og jeg gjemte meg under dyna. Og sovnet.
Neste dag.
Jeg dro på skolen. Jeg satte meg i midten av Emma og Kari. – hei hvordan går det? Spurte dem. – hallo elever! Hvordan går det i dag? – bra! Ropte alle unntatt meg. Jeg satt og så ut av vinduet. Læreren bare bablet i vei. Plutselig kom det en metall stang inn gjennom vinduet. Alle hylte og la seg ned på gulvet. Jeg løp ut av klasserommet og nedover gangen og hjem. – hei hvorfor kom du så tidlig hjem? Spurte mamma. – ikke noe! Ropte jeg ned. Mary ringte. – hei Emilie! Dette er ikke lett å si men vi kan ikke være venner ikke deg og cowner heller. Hun la på. Jeg løp ned og snakket med mamma. Mamma sa: vi har noen etter oss. Det er derfor det med pappa skjedde. Og det med deg på skolen. Plutselig hørte vi nian ramle ned trappa. Vi ringte 113 så fort så mulig. Når de kom måtte mamma være med. Jeg ble passet av min slemme, stygge ja osv… kusine. Hun er 6 år større enn meg altså hun er 18 år. Etter noen timer kom mamma. – hei. Sa hun – nian døde. Sa hun tappert. Vi begynte å gråte. Begravelsen er i overmorgen. Jeg gikk inn på rommet la meg i senga og sovnet.
Neste dag.
Jeg våknet. Alt var så stille, jeg hørte mamma gråt i telefonen. Hun planla mer i begravelsen. – eh… hei begravelsen er i dag i stede. Sa hun å tørket en tåre. Jeg gikk på rommet. Å fant noe svart. Jeg gadd ikke å gre håret. Når vi kom i begravelsen var mange der. Plutselig så mamma den mannen som var ute etter oss. Han tok å skøyt meg og mamma.
En måned senere.
Begravelsene våre var. Og vi trodde at ingen ville savne oss. Men nå kan vi leve: meg, mamma, pappa og nian. I himmelen sammen.
Slutt!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar