THE "FARM"

The «farm»

-  Robin, hva skjer?

- Jeg vet ikke.

Vi gikk inn i klynge med mange andre folk, som førte oss in i en hule under jorden. Soldatene ba oss ta av draktene, og gå inn i rommet. Vi gikk inn og ble presset inntil hverandre. Alt ble svart. Jeg så et lite glimp av en luke som lukket opp. Det falt ned noen slags reindråper…

«Meg»

Så ikke det skal bli forvirret om hvem jeg er så kan jeg nok bare fortelle litt om meg selv. Jeg er David på 9 år og går på Olden skole. Jeg vill ikke fortelle om skolen, for jeg vil ikke kjede dere, så jeg sier bare at det er liten og stygg. Jeg har brunt hår blåe øyne. Min mor og min far har ikke samme hår farge. Mamma har brunt hår og pappa har blondt hår. Jeg fikk hår fargen fra mamma og de blå øynene fra pappa. Jeg håper det var nok om meg, så vi kan starte på denne fortellingen en gang for alle.

Flytte

- Stikk av styggen, sa Emmy.

- Må jeg? spurte jeg.

- JA! svarte ho med en irriterende stygg tone.

Emmy er skolens mest peneste (jeg synes hun er stygg), kuleste, frekkeste og teiteste på HELE skolen. Hun går bare i merke klær, og tror hun er best for hun går i sjuende og er så pen.

Mamma hentet meg tidlig på skolen, jeg viste ikke hvorfor. Hun kom i gangen og spurte etter meg. Hun sa hun skulle hente meg, og jeg fikk lov å gå. Vi gikk til bilen. Mamma sa ingenting på vei bort til bilen. Da vi hadde satt oss i bilen, var hun nesten på gråten. Jeg spurte:

- Mamma, hva har skjedd?

- Vi skal flytte, sa hun.

- Men, det er da ingenting å gråte for det, er det?

- Jeg gråter for deg, du må jo forlate vennene dine.

- Vennene mine, jeg har da ingen venner, det er helt greit for å flytte for jeg liker uansett ikke denne dritt skolen.

- Har du ingen venner, det var da trist, sa hun

- Jeg bryr meg ikke uansett, kan likeså godt bare reise hjem nå, svarte jeg.

Mamma startet motoren til bilen, og begynte å kjøre hjem. Da vi var kommet hjem, ba mamma meg om å starte og pakke. Jeg pakket i ca. 2 timer, for å få med alt jeg måtte ha for det nye hjemmet mitt.

Etter 3 timer kom pappa hjem i soldat dressen sin. Pappa jobber som soldat men, jeg vet ikke hvem han er soldat for. Mamma jobber ikke så derfor kunne hun hente meg. Hun kan hente meg de andre gangene men, da er ho for opptatt med jobbe hjemme, eller er ute og handler med noen av vennene hennes. Når mamma er ute på byen med vennene sine, drar de som oftest på kafe eller resturante.

Jeg løp ut og ga pappa en STOR bamse klem.

- Åh gutten min, hva er du så glad for? spurte han.

- Ingenting, er bare glad for at du er kommet hjem, svarte jeg.

- Det var godt å høre, men er du ikke lei deg for å flytte? spurte han igjen.

- Nei, helt greit for meg og flytte for hersens Berlin, sa jeg

- Du, sånn kan vi ikke snakke, men vi skal jo flytte til polen og der kan du sikkert og det garanterer jeg på at du får noen nye venner., sa pappa.

Jeg gikk inn igjen for å ta meg noe godt å spise. Det var ingenting igjen for alt var tomt. Heldigvis hadde vi noe brus og is i fryseboksen vår, så jeg gikk ned for å kjøle meg litt ned, av all den varmen.

Pappa kom inn og ropte: - Nå går bussen, kom ut nå med bagasjen.

Jeg gikk ut av rommet rommet mitt med bagasjen, ned til siste etasje. Pappa tok bagasjen min bak i flytte bussen, mens jeg satt meg inn i bussen, og tok på meg setebelte. Vi kjørte til flyplassen, der noen flyvertinner skulle sjekke bagasjen vår inn får oss. Noen andre menn tok møblene og tingene, som vi skulle ha til det nye huset vårt. Vi begynte å gå mot flyet vårt.

 Da vi var kommet inn, fikk vi gratis brus og kylling og ris. Pappa sa at det var jobben han som spanderte maten, og alt på oss, på flyet. Når vi begynte å fly tok det 5-10 minutter, før jeg sovnet, også våknet jeg 3 minutter før vi skulle lande.

VI gikk av flyet og skulle hente bagasjen vår, mens noen menn tok møblene til huset. Det tok ca. 45 minutter før bagasjen kom, og imens vi ventet hadde jeg sovnet igjen. Jeg kjente at noe dulte en finger. Det var en gutt, som satt ved siden av meg, og spurte om vi skulle leke mens vi ventet. Jeg svarte han...

- Jeg får ikke lov å leke med personer jeg ikke kjenner.

- Ok jeg kan si jeg heter Drew, og er 9 år, sa Drew.

- Det tror jeg holder, svarte jeg.

Drew skulle også til Polen får flytte til et nytt hus. Vi startet å leke sisten, men PLUTSELIG tok noen soldater som var på flyplassen, hardt tak i Drew. Drew prøvde å slippe unna men det nyttet ikke.

-       HJELP, skrek han.

-       Pappa gjør noe da, du er jo soldat og kan stoppe dette! Ropte jeg til pappa.

-       Han fortjener, mumlet pappa rolig, som om alt var normalt

Jeg skjønte ikke hvorfor pappa sa at han fortjente det. Han var jo bare en vanlig gutt, som meg. Pappa prøvde å fortelle meg hvorfor, men jeg ville ikke høre på han.

- Drew var kanskje på vei til å bli min første venn, men DU ødela det, fordi du  hjalp han ikke, og bare sto der, som om alt var normalt! skrek jeg ALT jeg kunne til pappa, så han nesten ble litt flau over meg.

- David du gjør meg flau, kjeftet pappa på meg stille.

- Det driter jeg søren meg i, mumlet jeg med en gretten stemme.

- David når vi er kommet til vårt nye hjem, skal jeg fortelle deg hvorfor, roet pappa ned.

Endelig hadde bagasjen vår kommet, men jeg tenkte hvorfor noen folk plutselig tok Drew uten grunn. Jeg grublet veldig nye, og hvorfor noen ville ta han og hvorfor pappa ikke hjalp til. Jeg skulle prøve å finne det ut så pappa kan bli stolt av meg når han hører det.

Vi gikk ut, og der sto det noen og ventet på oss, med en veldig fin og fancy bil. Den ene mannen sa til meg når jeg skulle ta bagasjen min i bilen:

-       Nei, den tar jeg, du er så liten og ALT for svak, at du ikke kan ta den. Jeg tar den heller jeg.

-       Du tar HELT feil jeg klarer det selv, og hvis du tror at du er bedre enn alle barn, bare fordi du er en voksen mann, så er du IKKE det! kjeftet jeg stille på han.

Mannen så helt forvirret og forbauset ut. Jeg bare tok den lett inn i bagasje rommet og gikk sikker og fornøyd i bilen.

Har han rett…?

Da vi var kommet til det nye huset, angret jeg på at jeg ville flytte. Dette huset så ut som et fengsel med gissel gjerde rundt, beskyttelse for og ikke kom ut av vinduet, og det var helt hvit, men det var stort da.

Jeg gikk inn, og inne var det MYE finere, og mer moderne. Det var svart stein gulv, og stein vegger. Trappa vår var en en speil trapp, men veldig glatt å gå på. Når pappa kom inn sa han at vi kunne velge det rommet vi ville ha. Så mamma gikk bortover mot kjøkkenet hvor, som mamma var så opptatt av, mens jeg løp opp trappa, som var som et speil. Jeg tok det første og største rommet, jeg så, også hang jeg på døra navn skilte mitt.

Pappa kom inn får å forklare. Han sa at den gutten var en jøde fordi han hadde et jøde merke på seg. Også sa han at jøder er de som er med på å skade verden, så derfor skal alle jøder plasseres på et sted for å være. Han sa at det stedet var et fint sted hvor de kunne gjøre det de ville, og ikke blande seg inn i den vanlige verden vår.

-       Er det sant, er de så slemme? Spurte jeg pappa overasket.

-       Ja det er de, så det er derfor jeg ikke skal hjelpe han, fordi min jobb er å samle jødene på det stedet, hvor de kan være i sin egen verden, og ikke ødelegge vår, sa pappa og blunket.

Jeg gikk ut for å se meg litt rundt. Jeg fant en sti som førte inn i skogen, men da jeg var på vei inn sa mamma at jeg måtte bytte klær. Jeg fikk byttet klær, til noe mer lett kledd. Jeg kikkert litt ut av vinduet, og så en eller annen gård med mange barn og voksne, som gikk i sammen klær. Jeg tenkte de hadde en eller annen feiring, som at alle skulle på det samme. Klærne de hadde på seg lignet på noen slags pysjamaser. Kanskje de hadde pysjamasparty eller en bursdag. Menneskene på den gården så ikke ut som om de hadde det gøy eller likte seg i det hele tatt.

Jeg ville gå ut å se hva stien førte til. Jeg gikk ned den glatte speiltrappa, og ut av døra. Pappa sto foran ved stien, og det så ut som om han tenkte veldig. Men så gikk han inn, og klappet med på hodet. Jeg begynte å gå inn i stien, og det var ikke så langt til jeg gikk gjennom skogen. Og da jeg gikk ut av skogen så jeg et piggtrådgjerdet, og bak det lå det en sånn stripete drakt med ekkelt rødt blod på. Det så ut som blodet akkurat hadde blødd. Jeg kunne ikke tenkte meg hva som kunne ha skjedd, men det så ut som om det var noe veldig vondt som har skjedd.

Plutselig kom det en løpende mann på den andre siden av gjerdet. Han løp som en gal en, som om noen var ute etter han. Han så VELDIG redd ut. Men, denne mannen hadde en sånn stripete drakt, som alle de menneskene fra den gården. Og hvis denne mannen hadde på det samme som de, så måtte dette være den gården jeg så fra rommet mitt. Så hvis dette er den gården, kan det egentlig IKKE være det. Alt så SÅ stygt ut, og det minnet meg om et øde fengsel som var forlat, men det var andre mennesker der.

Mannen hadde MYE blod på drakta si. Han kom bort til meg og så:

-       HJELP MEG!!

-       Hva er det egentlig dette er? svarte jeg.

-       Dette er et som et fælt fengsel hvor vi blir pisket, og må jobbe! sa han.

-       Hvorfor sitter du fanget egentlig?

-       Jeg er en jøde.

-       Men du er jo snill, og ikke et krypdyr.

-       Det er det alle tror, men vi er egentlig ikke noe krypdyr, bare et helt vanlig menneske som deg.

Jeg skjønner det ikke, pappa sa jo at jøder er slemme, og noen krypdyr, som ødelegger verden vår. Jeg tror ikke at pappa faktisk har rett, at det er noe han tror eller har hørt.

Når tiden er inne for dem, er tiden ute for oss…

-       David kan du plis hjelpe meg å finne sønnen min, han er alt jeg har igjen? spurte han om.

-       Ja, det vil jeg gjerne, men jeg har ikke sjans å komme under.

-       Kan du ikke bare snike deg inn porten der borte?

-       Ja det kan jeg!

Jeg løp bort til porten, for å snike meg inn. Det var en ganske kraftig og sint soldat som skulle inn. Det var fult av soldater der, så jeg hadde egentlig ikke sjans på å komme inn gjennom porten uten at noen kunne se meg men, jeg tok sjansen. Jeg tok opp e stein og heiv på mot venstre side. Alle soldatene hørte at steinen traff bakken, og da så løp alle soldatene sånn ca. der de trodde steinen kunne ha landet.

Da alle soldatene løp hadde jeg sjansen på å løpe inn. Rett før jeg var på vei til å løpe, stoppet en soldat meg.

-       Hva er det du tror du gjør drittunge?

-       Jeg skulle bare hente se om jeg hadde mistet ballen min over gjerdet, svarte jeg

-       Ja vel du får lete i bare det lille området her, sa han

Området jeg fikk lete etter den ballen som jeg diktet opp var bare mellom to hytter som var 3 meter fra hverandre. Jeg fikk klart å lure meg bort til mannen med masse blod på seg. Jeg spurte om jeg burde ha på meg en forkledning, men da sa han at han hadde en ekstra drakt under drakta si. Den var veldig stor, en jeg hadde ikke noe valg. Jeg angret veldig.

Vi gikk inn i noen hytter for å se om sønnen var der.

-       Faktisk heter jeg Robin, du?

-       Jeg heter David

Sønnen til Robin var ingen steder, og til slutt satt Robin seg ned på en benk, og begynte å gråte.

-       Robin, hva er det?

-       Sønnen min het også David, og han er gasset.

-       Gasset, og hvordan vet du det?

-       Når vi ikke finner han må han være gasset, i gasskammeret.

Før jeg fikk spurt hva gasskammer var, kom det en gjeng andre folk med samme drakt som Robin, i en flokk, med soldater som gikk på hver si side. Soldatene pisket folkene, og sa :- Få de fæle og treige beina deres i gir, skittene insekter!

De kom mot og noen soldater tok tak i på øreflippen, og dytta oss inn i flokken. En av soldatene spurte meg hvorfor jeg var så rein, og da sa jeg at jeg hadde funnet en vannpytt, og tatt å vasket meg i ansiktet og hendene. Soldaten holdte på å si :- Da er det ikke vits i å slå deg ned for du skal jo uansett. Jeg fikk ikke hørt det siste ordet, for en mann bak meg datt ned på bakken, og ble skutt av soldatene.

Vi var kommet opp til en hule, og gikk inn, der sa en av soldatene at vi skulle kle av oss alt vi hadde på oss. Soldatene gikk rundt med hagler, og slo oss, mens vi skulle kle av oss draktene. Da alle sto i en klynge uten noe klær på seg, ble vi dyttet inn i et KJEMPE lite rom med så mange mennesker i.

- Robin, hva er det som skjer?

     - David, nå er tiden inne for dem, og tiden er ute for oss…

Vi gikk inn og ble presset inntil hverandre. Alt ble svart. Jeg så et lite glimp av en luke som lukket opp. Det falt ned noen slags reindråper…

Laget av Vilde solbakken!