Den mørke mannen
Det var en stormfull natt i Sandefjord. I en gate som het Tordengata bodde en gutt som het Anton. Han var 12 år og bodde i ett hus ved siden av en mørk skog. Skogen het Hyleskogen fordi det sies at på natta kommer det hyl fra skogen rett etter midnatt. Det sies at det er en legende om en mann som ble forlatt når han var fire år gammel av familien sin og at han har klart seg på egenhånd helt fram til nå på snegler og bær. Mange sier at foreldrene var mordere og at han har den samme innstillingen i hodet, nemlig at han må drepe for å leve. Anton synes at det er en skummel historie og det gjør bestevennen hans Karl også. Karl bor ved siden av Anton og de elsker å spille Playstation og fotball sammen.
I natt fikk ikke Anton sove, han drømte om den skumle skogen et stykke borte for huset hans. Han lå og tenkte på skrik, hyl og mennesker som løp fra et eller annet som følte etter dem. Det var lørdag, men det var lyn og torden ute. Anton sto opp og lagde frokost til familien sin. "Nei men lager du frokost til oss!" sa moren til Anton glad. Så kom lillesøsteren og faren hans, lillesøster hoppende mens faren kom gående bak og hadde vont i ryggen. "Anton lager bacon!" skrek lillesøster glad.
Mens de spiste så Anton ut på det stormfulle været og deretter på den mørke skogen. "Ikke noe vær for fotball dessverre" sa moren hans. Anton tenkte at hun for så vidt hadde rett, så han tenkte på andre ting han kunne gjøre.
"Jeg går bort til Karl like vel jeg", sa Anton. "Det er greit", sa hun. Anton tok på seg en regn jakke og en lue. "Ha det bra",
sa de til han før han gikk ut. Regnet pisket mot fjeset hans mens han gikk bort over til huset til Karl. Han ringte på døren etter hvert åpnet Karl opp. "Hei" sa de til hverandre. "Kom inn" sa Karl. Etter 5 minutter satt de på rommet til Karl og spilte rocket League. Da fikk Anton en melding av moren det sto "Vi er på handle tur:) pass på lillesøster". Søren tenkte
Anton må jeg hjem allerede.
Akkurat da hørte de et skrik fra huset til Anton, det var lillesøster! Før Anton rakk å tenke seg om løp han ut av huset med Karl hakk i hel, han kom akkurat tidsnok til å se en svart van med sotede vinduer kjøre ut av oppkjørselen. Han hørte dunking fra bakdøren det måtte være lillesøster! Døra sto på vit gap og han så en knust potteplante på gulvet inne. De sto lenge å så redde på hverandre uten å si noen ting. Til slutt sa Karl "vi er nøtt til og følge etter eller hva? Det er jo lillesøsteren din." Det var lang pause til før Anton sa med skjelvende røst "ja vi må nok det." Så løp de etter vanen, etter langt og lenge stoppet vanen… utenfor hyleskogen.
Anton og Karl vekslet blikk før de spratt bak en busk i det en mann kom ut av vanen. "Jeg har en dårlig følelse om dette", sa Anton. "Jeg også, men vi gjør det hva", sa Karl. "ja" sa Anton. Mannen som gikk ut av vanen åpnet bak dørene og ut av de spratt lillesøster og prøvde å løpe vekk fra mannen, han tok henne igjen "du burde ikke gjøre det igjen!" sa mannen.
Anton fikk tatt en skikkelig titt på han mens han løp etter lillesøster. Mannen var kraftig oppbygd men det så han fra lang avstand men han hadde et arr over det ene øyet og var kledd i svart med et tørkle foran munn. Men så tok mannen lillesøster, så seg til alle kanter, før han gikk inn i skogen mens han leide lillesøster skrikene inn med et fast grep. Guttene løp etter uten en lyd for og ikke bli sett. Plutselig snudde han seg! Anton og Karl spratt ned i en busk, de rakk akkurat å ikke bli sett, fordi mannen bare snudde seg til bake å gikk videre.
De så at lillesøster ble bundet fast til ett tre, stakkars lillesøster. Men så sa mannen "jeg går nå, vent på Bill Corvus!" Så lo han og gikk videre til vanen og kjørte vekk. Når vanen var ute av syne løp de til lillesøster som gråt stille. Når hun så opp så hun kjempelettet ut, redd og engstelig. "Hjelp!" sa hun med skjelvende stemme. "Ja da, vi gjør det nå" etter hvert som de omsider fikk henne løs sa de i kor "vi må ut" men ingen viste veien ut de hadde gått seg vil!
"Vent har ikke vi mobiltelefon i rygg sekken?" sa Karl. Anton tok ut mobilene men begge var ut ladet.
"Dette her er ikke bra" sa Anton la oss bare prøve å løpe så vi kan finne et sted vi kan gjemme oss" sa Karl.
"Vent du vet han Bill Corvus" sa Anton litt forsiktig "hva hvis han er legenden om den forlatte mann" sa Anton livredd.
"Fy Søren det kan hende" sa Karl, hvit i fjeset . Lillesøster bet negler, og sa "så hvorfor løper vi ikke?"
"Jo det gjør vi" sa Karl. Så løp alle så fort de kunne. Omsider fant de en gammel koie dypt inne i skogen.
"Jeg går inn og ser hva som er der inne" sa Anton. Han gikk inn og så ett bord med to poteter.
"Hva er dette?" sa Karl og lillesøster som hadde fulgt etter. "Jeg vet ikke helt jeg" sa Anton.
"Anton hadde ikke du en lader i sekken?" spurte Karl. "Det er jo ikke stikkontakt her da" sa han oppgitt.
"Bare gi meg den" sa han. Anton rekte laderen til Karl som puttet den ned inn i poteten. Før han koblet den til
Telefonen sin og den fikk strøm! "Yes!" sa Karl før han ringte 112 og sa hvor vi var når han hadde lagt på skjedde noe jeg ikke kommer til å glemme. Det dunket på døra! Alle tre spratt inn i et skap da døra gikk opp in kom en høy mann med rufsete hår. Han hadde masse muskler og kniv i lommen. Det var Corvus! Og han så poteten på bakken. Han plukket den opp og snudde seg rundt mot skapet de var inni! Men da hørte de en høy sirene og så spratt tre politimenn rett gjennom
Vinduet og tok tak i Corvus og holdt han fast. Corvus tok kniven fra lomma men politimennene holdt han fast. Men Corvus var sterk og satt kniven inn i siden på en politimann det rant blod ned fra siden hans og ut av munnen!
Politimannen som ble stukket tok en pistol ut av lommen og så hørte de ett skudd så var det stille.
Anton satt hjemme og spiste å leste i avisen fire dager senere. Det sto om Corvus og om ting om han.
Dette sto det: Bill Corvus ble oppvokst av to mordere. De forlot han når Corvus var fire år gammel og han har klart seg selv i skogen etter det i 23 år det viser seg at han har drept folk før og det er dødsstraff fordi han er farlig og uten oppdragelse. Han døde i et forsøk på å ta livet av tre politimenn og tre barn. Barna regnes som helter etter denne hendelse. Anton satt og tenkte på alt som skjedde, men nå var det over.
Skrevet av Johan Berg Ulstad
